På besøk i Saint-Emilion

Lars Nerdrums Blogg

Jeg er passert 50 år og har i mesteparten av mitt voksne liv vært glad i – og interessert i – vin. I tre relativt lange perioder har jeg bodd i Frankrike og franskspråklig Sveits, og har dermed også hatt tilgang på mer og billigere vin enn de fleste. Jeg har derfor også kjøpt og drukket mest fransk vin og det er de områdene jeg kjenner best.

På oppfordring fra flere har jeg bestemt meg for å skrive en blogg om vin og områder jeg syns er spennende, som jeg vet noe om og som kan ha interesse for andre. Jeg har ingen ambisjon om å gå de avanserte vinsmakerne og ekspertene i næringen – snarere tvert imot håper jeg at jeg kan henvende meg til et relativt lite vin-kunnskapsrikt publikum som har problemer med å henge med når det blir for avansert og teknisk. Denne bloggen er derfor tenkt å rette seg mot «folk flest» og med innhold som i liten grad krever spesiell erfaring eller kunnskap. Samtidig har jeg et sterkt ønske om at de rådene og inntrykkene jeg ønsker å formidle her kan komme til nytte og oppleves som gode for de som leser innleggene mine. Det er i alle fall mine ambisjoner for dette.

Skål!

Med kona og et par venner var jeg i august i Saint-Emilion, et av de kjente områdene for vin øst for Bordeaux. Landsbyen ble i 1999 satt på UNESCO verdensarvliste for sine unike, vel bevarte middelalderlandsby som fortsatt er i full aktivitet og dens plassering i et kulturlandskap utelukkende bestående av vinmarker. Nesten 70 prosent av arealet i kommunene som hører til Saint-Emilion er faktisk vindrueproduksjon. Dette er et fantastisk velholdt og flott sted hvor det er godt å være. Vinrankene står helt inntil husveggene i middelalderbyen og det er usedvanlig flott og stemningsfullt på denne tiden av året. Innenfor er det vinbutikker av alle slag og restauranter overalt, og hvor mesteparten av både beboerne og de besøkende er opptatt av vin og mat. Det er flere skikkelig gode restauranter der.

En kommunal vinbutikk som kun selger viner fra Saint-Emilion bør absolutt avlegges et besøk. Vinen står i hyller organisert etter årganger, og i mange prisklasser. For meg virket det som at vinene var relativt rimelig. Kompetente selgere (som også pratet godt engelsk) var tilgjengelige for de som ønsket det. Det arrangeres forskjellige typer vinsmakekurs på forskjellige språk rett ved som sannsynligvis også gir et «kulturelt tilsnitt» til jenteturen og som nok kan anbefales. Vinspaltist Ingvild Tennfjord har i A-magasinet i flere numre på rad skrevet om Bordeaux-vinene. Disse artiklene anbefales på det sterkeste. Bordeaux er et fantastisk vinområde, kanskje det beste i verden, og disse vinene må ikke gli ut av vindrikkernes fokus.

En fantastisk staselig kirke er delvis gravd inn i kalksteinen i en bratt skråning midt i byen. Dessverre var den stengt for allmenheten da vi var der, men det er mulig å besøke den gjennom å avtale med sertifiserte guider som har nøkkel og muligheter til å ta seg inn i kirken. Etter en bedre lunsj en av dagene trosset vi solen og gikk en tur ut på vinmarkene i nabolaget. Bildet her er tatt av mobilkameraet og viser et par gode Merlot-klaser som snart er modne. Både skudd, blader og drueklaser fjernes regelmessig utover våren og sommeren for at vinstokkene skal kunne gi all sin kraft til noen utvalgte drueklaser. Etter sesongen klippes alt bortsett fra et skudd eller to. Relativt tykke stokker (som de på bildet) vitner om høy alder på vinstokken. Eldre stokker med lange, sterke røtter er bedre i stand til å forsyne druene med næring og lager bedre vin. Enkelte steder identifiseres vin fra eldre vinstokker som «vieilles vignes».

Som de fleste andre ønsket vi selvsagt å bli bedre kjent med vinene fra Saint-Emilion. De er i hovedsak lagd av druesorten Merlot (60-70 prosent), men som alltid blandes i varierende grad med Cabernet sauvignon og Cabernet franc. Dette gir viner med kraftig rødfarge med elegant duft, og med en kraftfull, men nydelig balansert, elegant og nesten litt bløt smak som varer lenge. Her er det skikkelig gode viner som er behagelige og lette å drikke, men som samtidig smaker «klasse». De blir tidligere drikkeklare enn sine slektninger på vestsiden av elven (som inneholder betydelig mer Cabernet sauvignon som regel), men kan også med fordel ligge noen år i kjelleren.

Det er veldig mange vinprodusenter i området, 82 av dem har lov til å kalle seg «grand cru classé» etter å ha gjennomgått en omfattende kvalitetskontroll av både produksjonen og vinene. For å beholde denne retten må de eksamineres hvert tiende år. Dette er et krevende og kostbart system som både er en videreutvikling av «grand cru classé»-systemet fra 1855, men som mange i området er stolte over. Uansett vitner det om et svært levende og krevende lokalt selvstyre som holder en jernhånd av selvjustis over vinprodusentene som både landsbyen og området utenfor er helt avhengige av.